Slutten på et helvete

Hei dere :)

 

Beklager så mye for lite oppdatering her på bloggen, her har det vært full konsentrasjon om å bli ferdig med eksamen(norsk muntlig) men imellom der har jeg hatt det super kjekt med vennene mine og de rundt meg. Jeg møte mamma forrige helg noe jeg synes var kjempe koselig og etterlengtet. Vi dro ut å shoppet(selv om vi bor på en liten plass med få butikker) og bare rett og slett koset oss fra vi møttes til jeg dro hjem :) Tenkte jeg skulle vise dere de tingene jeg var så heldig å få av mamma da vi møttes og var sammen den helgen :) Men det kommer i ett annet innlegg, kanskje senere ;)

Men tilbake til det jeg egentlig skulle snakke om, nå som begge eksamenene er over og vi ikke har stort mer og gjøre før skolen er over så tenkte jeg å fortelle litt om hvordan jeg har hatt det på Ungdomsskolen i tre år.Tenker det hadde vært kjekt å lese for de som skal begynne på ungdomsskolen til høsten, og dere kanskje sitter å lurer på hvordan det er, eller bare har lyst å høre min story! :)

 

Åttende klasse 2013-2014:

Jeg var da den gang 13 år gammel og viste lite om hvordan ungdomsskolen var og hvordan forventninger lærerne hadde til oss elever, hva vi skulle kunne og hvordan vi skulle nå disse målene som ble satt. Jeg har alltid vært en veldig stille og sjenert person som ikke har sagt så mye, jeg har bare gitt etter når folk har sagt noe og bestemt at sånn skal det være. Var ikke den person som var den som rakk opp hånden i timene og er faktisk ikke det nå heller, men det er en annen sak. Noen er stille og noen er mer frampå. Derfor ble det vanskelig å nå noen av målene og de sliter mange med, ikke bare jeg..mange gidder ikke si så mye fordi mange er redd for hva som blir sagt etterpå.

Jeg hadde store planer om å nå målene mine, jeg sto på med lekser og gjorde alt jeg kunne, bare ikke bra nok(følte jeg).....jeg slet veldig det første året...dette var fordi jeg hadde det kjempe vanskelig hjemme og det var vanskelig å gjøre noe da. Dag inn og dag ut gikk jeg på skolen å følte meg så sliten og lei hele tiden, jeg orket til tider ikke å gjøre annet enn å sitte oppe på rommet mitt å høre på musikk og strikke(noe sikkert ikke så mange på min alder gjorde da, eller gjør i dag for den sak skyld).

Men jeg gjorde dette fordi jeg ikke hadde så mange venner jeg kunne stole på..og i tillegg så var jeg så langt nede den gang. Den gang  viste jeg ikke at jeg var deprimert, denne gang viste jeg ikke hva ordet betydde og derfor fant jeg ikke ut av hva det var som var galt. Jeg har tenkt mye på dette i ettertid og skal innrømme å si at det har vært vanskelige tider. Jeg satt mye å tenkte for meg selv og slet med å gjøre det bra på skolen, men jeg fikk gode karakterer likevel, ikke kjempe gode,men nok til å klare å komme meg opp noen karakterer i enkelte fag. Dette er og var ett veldig stort press..jeg tenkte alltid at jeg måtte øve,øve og atter øve masse på hver prøve og det var jo det alle andre gjorde..men jeg klarte ikke å konsentrer meg om noe, på grunn av at jeg hadde det så vanskelig. Men jeg fikk det til på et vis.

Men så begynte marerittet som aldri tok slutt og som forhåpentligvis slutter snart, jeg ble tatt ut av hjemmet etter mange år med omsorgssvikt (noe jeg ikke blir å nevne om her og nå) men som var en stor del av livet mitt fra jeg var tre og et halvt (om jeg ikke husker helt feil) og det satte store spor i en jente som meg, som aldri fikk snakket ut om følelsene mine og hvordan jeg ville at ting skulle være. Jeg var veldig usikker på meg selv og da jeg kom til den helt nye plassen jeg aldri hadde vært på,eller hadde kjørt i gjennom,men ja aldri liksom bodd der. Plassen het Lyngen og der skulle jeg og min lillesøster bo (ingen viste hvor lenge,men i hvertfall så skulle vi bo der). Måtte bytte skole for første gang etter at jeg hadde begynt på ungdomsskolen og jeg var langt nede, jeg klarte ikke å tenke positivt..jeg viste ikke om jeg orket livet lengre. Men jeg kom meg i gjennom siste halv år av åttende klasse og jeg ble flyttet igjen...på en plass som ikke var ny (heldigvis), det var Lofoten jeg ble flyttet til, der hadde jeg gått før på skole og jeg kjente mange der. Jeg ble jo flyttet i sommerferien så da jeg kom var det kun to dager til skolestart siden jeg flyttet litt sent. Men jeg kom meg og jeg ble kjent med skolen og begynte på nytt hos en ny familie. Som jeg har nevnt før så bodde jeg bare i beredskapshjem i Lyngen så dette ble mitt første fosterhjem. Dette var avslutningen på åttende klasse og et nytt kapittel i "boka" begynte for meg.

Niende klasse 2014-2015:

Vi skulle starte på et nytt klassetrinn og jeg kjente jo alle som jeg skulle gå i klasse med, vi var bare en klasse siden vi ikke ble delt(av merkelige grunner) men noe vi alle klarte å leve med(nesten i hvertfall) Jeg skulle begynne helt på nytt, igjen og det var litt rart for å være ærlig..men hadde god støtte fra alle kanter og det er jeg den dag i dag veldig glad for. Så for dere som skal eller går på ungdomsskolen nå, det er kanskje vanskelig nå, men det blir bedre det kommer helt an på hva du selv ønsker å gjøre og det har veldig mye med hvem du henger med, de du er sammen med kan faktisk påvirke måten du er på. Nå sier jeg ikke at alle har slike venner og jeg henger ikke ut noen, men det er faktisk noen som er sammen med vennene sine og blir brukt til å gjøre ting som de selv ikke vil være med på, dette er ikke greit og jeg blir lei meg når jeg hører sånt. Og en ting er at det med "vennegjeng" har vært veldig vanskelig for meg og det er det nok med de fleste, da tenker jeg når det begynner med krangling og kalling av stygge ord. 

Etter noen måneder i det nye hjemmet, begynte jeg å gjøre meg kjent igjen etter å ha bodd der tidligere..men mest av alt så begynte jeg å kjenne til de jeg bodde hos, hvordan de var og deres vaner. Jeg begynte å føle meg som hjemme, jeg begynte å bli mer åpen og snakket mer for hver dag som gikk. Jeg gjorde det veldig bra på skolen og trivdes veldig med å komme tilbake. I den tiden var ting greit, men etter som månedene gikk skjedde det mye, jeg begynte å føle at jeg ikke orket mer og jeg sa mye jeg ikke mente. Jeg var lei alt som het Fosterhjem, foster ditt og foster datt og da ble det mye problemer. Men skolen gikk bra og jeg hadde et veldig bra skolemiljø. Men så skjedde det noe som fikk livet til å gi mening, jeg ble sammen med en jeg hadde vært venn med siden barneskolen, vi begynte først å snakke sammen og få mer og mer kontakt og ble til slutt sammen. Han ble min støtte i tiden som var vanskelig, vi begge hadde det vel vanskelig på hver vår måte og vi ble støtte for hverandre da. Som dere sikkert vet så varer ikke alle forhold livet ut og det gjorde ikke dette forholdet heller og det ble en nedtur for meg som hadde vært så glad og var på topp. Jeg hadde det veldig bra, jeg gikk på skolen hver dag og følte at livet ga mening den gang..så begynte det å skje ting som forandret alle sitt liv..fosterforeldrene mine gikk i fra hverandre og jeg ble plutselig en helt annen jente enn den jeg hadde vært hele tiden. Måtte plutselig dra på besøk til den ene om jeg ville snakke om noe og det var bare helt kaos i hodet mitt i maaaang måneder etter bruddet mellom dem. Dette gjorde noe med meg, jeg klarte nesten ikke sove, jeg var hele tiden så redd for at det skulle skje noe med en av dem..jeg hadde rett og slett ANGST.Sommeren kom og vi sluttet i niende, jeg hadde fått veldig gode karakterer til tross for at det hadde skjedd mye på kort tid, nytt hjem og "ny" klasse på kort tid.

Tiende 2015-2016:

Men jeg kom litt sterke tilbake etter sommeren og var veldig klar for å avslutte ti år skole gang sammen med de jeg hadde begynt mine første år med. Det jeg ikke viste da var at jeg måtte flytte atter en gang på bare ett og et halvt år..jeg ble bare mer og mer oppgitt og lei..jeg hadde store planer om å fullføre, men så ble jeg da flyttet i Januar 2016. Med forvarsel da selvfølgelig, husker den dagen jeg fikk beskjed om at kontrakten var blitt sagt opp og jeg var den som måtte flytte atter en gang. Akkurat da var jeg både glad for å kunne få dra et annet sted, men også veldig lei meg og trist for å måtte forlate de jeg gikk i klasse med. 

 Jeg ble veldig deprimert og var faktisk  så deprimert at jeg faktisk ikke orket noe mer på lang tid...det var så stor press på å være den beste i klassen og i tillegg hadde jeg min vanskeligheter med å være et fosterbarn og en 10.klassing som skulle ha fokus på skolen. Jeg satt å gråt nesten hver dag, jeg synes det var så vanskelig å nå målene og jeg gruet meg til å gå på skolen. Det gjør jeg inn i mellom nå også, er noen dager jeg gruer meg sånn at jeg egentlig bare tenker at jeg blir hjemme den dagen. Dette er helt forferdelig å oppleve, er sikkert mange som opplever det på på grunn av mobbing, men dette er fordi jeg sliter med angst om å ikke bli likt av andre, at andre skal si ting og store folkemengder gjør meg stressa. Nå er slutten her om bare noen få dager og jeg sitter igjen med mange tanker om hvordan det vil bli å komme på vidregående, der jeg blir kjent med nye folk og får et enda større press om å gjøre det bra. Men nå tenker jeg å avrunde dette innlegget så det ikke blir så alt for mye lengre..håper dere som leser dette skjønner hva jeg har prøvd å fortelle ;) Veldig glad om dere har lyst å legge igjen en kommentar eller om dere deler dette innlegget ;) :) God fornøyelse når dere leser dette :)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Én kommentar

Jeanette Hansen

04.07.2016 kl.23:39

E så ufattelig stolt av dæ Iselin. Du e virkelig en tøff, og modig jente, en Hansen!

Skulle virkelig ønske at ting ble annerledes og at du slapp så mye smerte og usikkerhet som du har opplevd, men du har stått i det og du e den dag idag en mye mer moden jente, som kommer tell å vokse enda mer på alt som har skjedd. Du kommer tell å klare dæ så bra på videregående, med den viljen du har.

VELDIG stolt av dæ, store lillesøstra min :) <3

Dadda e så utrolig glad i dæ, du e fantastisk!

Skriv en ny kommentar

Iselin

Iselin

16, Nordreisa

Hei der! :) Navnet mitt e Iselin, Æ e ei jente på 16 som like natur og foto, blogge om livet mitt og mye mer..håpe du like bloggen min, hadde blitt veldig glad for en tilbakemelding :) Om du lure på nåkka kan du nå mæ i kommentarfeltet eller på mail: iselin.00@outlook.com der du kan sende mæ en mail og spørre om hva du vil ;) Kos dæ med bloggen! :)

Kategorier

Arkiv

hits